Hva er karbonfangst og -lagring, og hvorfor er det utfordrende?

CCS vil kunne spille en viktig rolle for få ned utslippene fra avfallsforbrenning. Avfallsmengden kan reduseres gjennom økt gjenbruk, sortering og gjenvinning, men det vil  også i framtida være en betydelig mengde restavfall som går til forbrenning. Forbrenning med energigjenvinning for dette restavfallet er god ressursutnyttelse. 

Selv om enkeltelementer i karbonfangstteknologien er etablert og velprøvd i industriell skala, er den ikke demonstrert i fullskala for vår type anlegg. Etter fangst må fanget CO2 transporteres til et permanent lager under havbunnen i Nordsjøen. Konsepter og løsninger for dette må utvikles. Karbonfangst og -lagring krever ikke bare gode teknologiske og logistikkløsninger, men også forutsigbare og bærekraftige kommersielle betingelser. Den store utfordringen er at vi ennå ikke har etablerte kommersielle betingelser for karbonfangst fra avfallsforbrenning. 

Vi planlegger å transportere fanget CO2 med tankbil til et mellomlager der væsken vil bli hentet med båt og transportert til et nytt lager, før den pumpes ut til permanent lagring i formasjoner i Nordsjøen. 

Det er flere grunner til at karbonfangst og -lagring ikke for lengst er tatt i bruk i stor skala. De største hindringene er de store kostnadene i tillegg til teknologiske utfordringer. Statkraft jobber for å kunne realisere karbonfangst på Heimdal i løpet av 2030, men er blant annet avhengig det kommer på plass forutsigbare rammevilkår og kommersielle betingelser.  

Foreløpige kostnadsoverslag viser at investeringskostnaden, som omfatter fangstanlegg, mellomlager, transport og permanent lager, vil ligge på cirka 2 – 2,5 milliarder. Årlige driftskostnader anslås til å ligge på 150 til 200 millioner. Det er fortsatt mye usikkerhet i de foreløpige beregningene og vi vil kontinuerlig utvikle estimatene etter hvert som arbeidet med karbonfangstprosjektet går videre.  

Alle fangstteknologier trenger tilført energi og den teknologien vi vurderer vil ha et betydelig behov for termisk energi. Denne hentes fra avfallsforbrenningsanlegget og vil være i området 27 MW. I tillegg vil det være behov for elektrisk energi til drift av pumper, kompressorer etc. Vi ønsker å gjenvinne mest mulig av den termiske energien som fangstanlegget forbruker for å kunne utnytte denne i fjernvarmesystemet. En del av denne varmegjenvinningen vil være basert på bruk av varmepumper og for å maksimere energigjenvinningen er elektrisk effektbehov estimert til ca. 6,3 MW 

Vi mener at kostnadene ved CCS-løsninger, både for fossile og biogene utslipp, bør bæres av forutsigbare og levedyktige kommersielle betingelser, ikke av subsidier. CCS må være bedriftsøkonomisk lønnsomt. Dette er avhengig av framtidige avgiftsregimer, insentiver for fjerning av biogent CO2 og muligheter for en tidsbegrenset offentlig støtte. 

Per i dag er vi avhengig av offentlig støtte, både til utredning, investering og drift. Uavhengig av forutsigbare og levedyktige kommersielle betingelser, som må komme på plass, tror vi at teknologi og marked fortsatt om 10 år ikke er utviklet nok til at vi klarer oss uten en form for offentlig støtte hvis vi skal realisere et anlegg i 2030. Økonomi er trolig hovedutfordringen som må løses om et CCS-anlegg noen gang skal kunne realiseres på Heimdal.  

Statkraft er en aktør som ønsker å bidra til, og skape utvikling. Samtidig må vi også vurdere helheten i ethvert prosjekt der lønnsomhet er en viktig forutsetning som må legges til grunn. Staten som eier av Statkraft, stiller krav til at vi driver lønnsomt. Overskuddet fra Statkraft betales som utbytte til Staten. Staten kan da selv bestemme om de vil gi støtte til karbonfangst og -lagring. 

Fjernvarmeprisen er strengt regulert via Energiloven der en videreføring av kostnadene for CCS til fjernvarmekundene ikke er en del av dagens regulering, og avfallsforbrenning er en egen frittstående aktivitet. I restavfallet er det en del plast som blir til fossilt CO2-utslipp. Det kan bli aktuelt med mekanismer som sikrer at utslippskostnaden videreføres til de som produserer, bruker og/eller leverer avfallet til forbrenning. Dette vil gi sterkere insentiver til økt sortering og gjenbruk av plast. Hvordan dette eventuelt vil påvirke renovasjonsavgiften er noe de lokale kommunene må ta stilling til. 

Dagens struktur for CO2-avgiften vil ikke bidra betydelig til lønnsomheten av et CCS-anlegg. En CO2--avgift på det fossile CO2-utslippet bør kunne videreføres de som produserer, bruker og/eller leverer avfallet til forbrenning. Forbrenningsanlegg bør kompenseres for reduksjon av fossilt utslipp for den delen som fortsatt må håndteres gjennom forbrenning. Hvis avgiften innrettes på denne måten, vil det bidra til reduserte utslipp av fossilt CO2-utslipp og til lønnsomheten i et CCS-anlegg. 

CO2 er en global utfordring med lokale tiltak der det ikke handler om enten – eller, men både – og for å lykkes med å redusere de globale klimagassutslippene. 

Økt fokus på gjenbruk og sirkulærøkonomi, samt redusert bruk av plastprodukter til for eksempel emballasje, vil redusere det fossile innholdet i restavfallet og dermed også de fossile CO2-utslippene. Dette er kanskje den enkleste måten å få ned det fossile CO2-utslippet, og noe vi uansett bør få til, selv med realisering av CCS. 

Det er viktig at samfunnet i størst mulig grad sorterer, gjenbruker og gjenvinner plast og andre fossile materialer. Dette vil bidra til økt materialeffektivitet og redusere det fossile innholdet i avfallet og dermed også det fossile CO2-utslippet. Selv om avfallsmengden kan reduseres vil det også i framtiden være en betydelig mengde avfall som blir levert til sluttbehandling/forbrenning. 

Når vi først har fanget CO2 er det mulig å bruke denne i veksthus, til produksjon av syntetisk drivstoff, i betong, fiskeoppdrett, plast etc. Mange aktører jobber med gode løsninger for bruk av fanget CO2, og Statkraft ser også på muligheter for dette, i tillegg til permanent lagring. 

Ja, vi skal og bør få til økt gjenbruk, utsortering og gjenvinning som vil bidra til å redusere mengden restavfall. Egne analyser viser allikevel at det også i fremtiden vil være behov for forbrenningskapasitet for sluttbehandling av restavfall i samme størrelsesorden som i dag. 

I 2009 ble det innført et forbud mot deponier i Norge. Den beste klimamessige løsningen er å sørge for at restavfallet sluttbehandles i et moderne avfallsforbrenningsanlegg med god renseteknologi. Varmen som oppstår som en følge av forbrenningsprosessen gjenvinnes og brukes i fjernvarmesystemet til oppvarming og kjøling av boliger og næringsbygg.  

Avfallsforbrenningsanlegg driver med sluttbehandling av restavfallet som vi ikke kan utnytte gjennom gjenbruk, utsortering og resirkulering. En konsekvens av den sirkulære økonomien er økt resirkulering og gjenbruk og avfallsmengder per person som må sluttbehandles i et forbrenningsanlegg vil derfor reduseres. Samtidig forventes en vekst i befolkningen i Midt-Norge, og da spesielt i Trondheim. Derfor forventes det at fremtidige avfallsmengder til forbrenning i regionen ligge på dagens nivå.  

Foreløpige beregninger viser at vi trenger cirka 7 000 kvadratmeter til et karbonfangstanlegg. I tillegg er det behov for et tilsvarende areal for å etablere sikkerhetstiltak, eksempelvis i forbindelse med mulig lekkasje av CO2. 

Vi har ikke plass til et karbonfangstanlegg inne på eksisterende tomt, så vi er avhengig av tilgang til areal i tilknytning til eksisterende tomt.  

Statkraft har stor forståelse for at idretten ønsker et idrettsanlegg på Tiller. Vi håper og tror det er mulig å finne en løsning som både gjør det mulig med et idrettsanlegg og et karbonfangstanlegg, hvis vi beslutter dette.  

Vi er i gang med utredninger, hvor vi skal vurdere, blant annet, reguleringer, utslippstillatelser, endelig konsept for fangst, transport, mellomlager og permanent lager. I løpet av 2023 vil vi starte prosessen for å søke om nødvendige tillatelser. 

I likhet med andre større industrielle byggeprosjekter vil det kunne bli noe støy og økt trafikk i byggeperioden som er beregnet til å ta 2-3 år.  

Vi ønsker å designe det eventuelle karbonfangstanlegget slik at det blir et industribygg som står i stil med dagens anlegg. I foreløpige skisser, vil ingen bygninger vil bli høyere enn eksisterende bebyggelse. Anlegget vil få en installasjon på ca. 6 meter i diameter og cirka 60 meter høyt med en pipe på toppen. Totalt i samme høyde som dagens piper. Denne vil i noen grad kunne påvirke for eksempel solforholdene til de som har veranda eller utsikt direkte mot anlegget. 

Vi er opptatt av å gi god informasjon til naboene våre, og legger ut relevant informasjon på hjemmesidene våre i tillegg til at vi vil invitere til nabomøter når vi har noe håndfast å melde. Nabovarsling vil være aktuelt på et senere tidspunkt i prosessen, for eksempel som del av en eventuell reguleringsplanprosess. 

Karbonfangst handler om å fjerne CO2 fra den eksisterende røykgassen. Vi må derfor være i umiddelbar nærhet av dagens anlegg. 

Varmesentralen på Heimdal har siden 1985 bidratt til en god miljømessig håndtering av det restavfallet som blir igjen etter sortering, gjenbruk og gjenvinning. Anlegget er et komplekst og stort industrianlegg som også inkluderer en sentral del av fjernvarmesystemet som forsyner byens innbyggere med varme. Vi anser det ikke som aktuelt å vurdere en flytting til andre steder. 

Karbonfangstanlegget vil ikke gi lukt. For å minimere eventuell støy fra anlegget, planlegger vi å bygge inn utstyret som kan gi uønsket støy som for eksempel kompressorer. Vi har i dag krav til støy fra anlegget vårt, og dette vil også gjelde for et eventuelt karbonfangstanlegg. 

Røykgassen vil samles og slippes ut av en pipe. Det vil være en dampfane ut av pipa som i dag. 

Gasser og væsker som håndteres eller benyttes i et karbonfangstanlegg er ikke eksplosive eller brennbare  

Et karbonfangstanlegg betinger at vi må ha et begrenset lokalt lager av CO2. Lagring av CO2 under trykk gjøres allerede mange steder, blant annet på bryggerier. Kravene til hensynssoner og sikkerhet for ulike objekter og aktiviteter ved lagring av CO2 er regulert av Direktoratet for sikkerhet og beredskap (DSB). Kravene til sikkerhet vil selvsagt bli godt ivaretatt ved realisering av et eventuelt karbonfangstanlegg. 

Sammenlignet med dagens utslipp til luft er det i hovedsak utslipp av aminer fra selve fangstprosessen som vil være endringen. Kravene til aminutslipp er regulert av Miljødirektoratet som også er de som gir nødvendige utslippstillatelser. Kravene til utslipp vil selvsagt bli godt ivaretatt ved realisering av et eventuelt karbonfangstanlegg. 

Aminer er betegnelsen på en gruppe kjemiske stoffer med en svært mange bruksområder. Aminer er blant annet brukt i kosmetikk, husholdningsartikler og landbruksprodukter. Noen av aminene er godt egnet til å reagere med CO2 og benyttes i en rekke prosesser så som naturgassrensing, raffinering av oljeprodukter, i kjemisk industri, til fjerning av CO2 fra røykgass. Aminer inngår også i prosessen for å fjerne CO2 fra blodet når vi puster.  

Når små mengder amin slippes ut sammen med den behandlede røykgassen i et karbonfangstanlegg, vil aminene reagere med komponenter i atmosfæren og blant annet kunne omdannes til nitrosaminer, en gruppe stoffer som er antatt å være kreftfremkallende basert på resultater av dyreforsøk. Kravene til aminutslipp er regulert av Miljødirektoratet som også er den som vil gi en eventuell utslippstillatelse. Kravene til utslipp vil selvsagt bli godt ivaretatt ved realisering av et eventuelt karbonfangstanlegg.  

• Statkraft har etablert at det er mulig å realisere karbonfangst og -lagring på Heimdal, men det er fortsatt viktige forhold som må avklares før det kan besluttes å investere og starte bygningsarbeidet. Sammen med anerkjente fagmiljøer, andre aktører innenfor avfallsforbrenningsbransjen og industrien i Midt-Norge arbeider Statkraft med å utvikle effektive løsninger for hele verdikjeden, fra fangst til lagring. 

• Fokus i arbeidet nå er å konkretisere de ulike konseptene i verdikjeden, samtidig som kostnadsestimater oppdateres, og man følger og bidrar til utviklingen av kommersielle forhold knyttet til karbonfangst- og lagring. Statkraft har et sterkt fokus på sikkerhet, og det etableres et tett samarbeid med myndigheter, organisasjoner, samarbeidspartnere, leverandører og lokalmiljøer for å oppnå et best mulig resultat.  

• Statkraft undersøker også om det er mulig å benytte fanget CO2 på en klimapositiv måte 

• Kompleksiteten i prosjektet er svært høy, og derfor har Statkraft valgt en risikoreduserende tilnærming til utviklingen av og fremdriften i prosjektet. Det er viktige milepæler underveis, og prosjektet skal gjennom flere beslutningspunkter for å kunne realisere karbonfangst og -lagring i 2030.